Norway / Norge

I am going home to Norway on Saturday, and I am really looking forward to it. Will be super nice to see everyone, and especially my grandmother. Bruce is staying home with the kittens. I wish he was coming with, but the 'pooches' are too small to be left somewhere, and we couldn't find anyone to look after them.

Other updates: chemo is over and done with! Thank goodness! The euphoria of actually being finished didn't kick in until a week and a half after though. I was feeling too crappy to enjoy it, and having had cancer seemed very unfair again for a few days. But back on track now, and working full time again. It is nice to be back to normal, but at the same time very strange, for normal now isn't what normal used to be...

Jeg reiser hjem til Norge på lørdag, og jeg gleder meg. Det blir supert å se alle sammen, og spesielt 'ho mor'. Bruce blir hjemme sammen med kattungene. Jeg skulle ønske han skulle være med, men 'hvalpene' er for små til å bli etterlatt et eller annet sted, og vi fant ikke noen som kunne passe dem.

Andre oppdateringer: cellegiften er overstått! Gudskelov! Men lykkerusen over å være ferdig satte ikke inn før etter halvannen uke. Jeg var alt for dårlig til å nyte det, og det å ha kreft syntes å være veldig urettferdig igjen i et par dager. Men nå er jeg tilbake på rett spor, og jobber full tid igjen. Det er godt å være tilbake til normalen, men samtidig veldig rart for det som er normalt nå er ikke hva som brukte å være normalt tidligere...

Halfway / halvveis

3rd chemo on Wednesday, and that means I am halfway. What a relief! It has definitely been an experience, one I wish I had been without, but an experience non the less. And I must say it hasn't been a totally negative journey, because I have learned a lot about myself and the people and the world around me. It is all about dealing with whatever life throws at you the best you can, and learn from all of your experiences, and come out the other side a better person!

3. cellegift på onsdag, og det betyr at jeg er halvveis. Hvilken lettelse! Det har definitivt vært en opplevelse, en jeg godt kunne vært uten, men en opplevelse alikevel. Og jeg må innrømme at det har ikke bare vært en negativ reise, for jeg har lært utrolig mye om meg selv, om menneskene og verden rundt meg. Det handler om å håndtere det som verden kaster mot deg så godt som du kan, og lære fra alle opplevelsene, og ende opp som en bedre person så snart alt er overstått.

The Jackal / Sjakalen

I have developed multiple personalities over the last few months. My 'natural' self has taken the back seat to a few others for a while. Sigourney Weaver is usually only out at home, at least for now. Paris Hilton has become very shy, and hasn't really been out yet at all, while Erica Badou is the one that is most frequently seen at the moment.
Variety is the spice of life, right?

Jeg har utviklet flere forskjellige personligheter i løpet av de siste måneder. Mitt 'naturlige' jeg sitter i bakgrunnen av at par andre for en stund. Sigourney Weaver er vanligvis bare ute når jeg er hjemme, iallefall for nå. Paris Hilton har blitt veldig sjenert, og har ikke vært ute i det hele tatt, mens Erica Badou er den som er mest sett i øyeblikket.
Forandring fryder, ikke sant?

Saving the world / Å redde verden

I have decided not to start saving the world just yet. Ever since I was told I have breats cancer I have been waiting for this huge enlightenment of how I could change the world, or change me, to the better, and find my purpose in life, and how I can make a difference. For the last month I have been waiting, and stressing, 'cos surely there is a purpose behind all of this?
Well, today I came to the conclusion (after discussing the issue with Bruce), that maybe I should just focus on getting better for now, and wait with saving the world until I am well. For there is no rush, really. The world is still standing and will probably do so for another six months or a year or so.
So, if anyone asks... I will, hopefully, start using my newly acquired superpowers soon.

Jeg har bestemt meg for å ikke redde verden riktig enda. Helt siden jeg fikk diagnosen brystkreft har jeg ventet på en åpenbaring om hvordan jeg kan redde verden, eller meg selv, gjøre alt bedre, og finne min mening med livet, og hvordan jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har ventet og ventet den siste måneden, og stresset, fordi det er jo nødt til å være en høyere mening med alt dette?
Vel, i dag kom jeg til den konklusjon (etter å ha diskutert det med Bruce), at kanskje skulle jeg bare fokusere på å bli frisk akkurat nå, og vente med å redde verden til jeg er frisk igjen. For det haster jo egentlig ikke. Verden står stadig, og vil sannsynligvis fortsette med det i seks måneder eller et år til.
Så hvis noen spør... Jeg begynner, forhåpentligvis, å bruke mine nye superkrefter snart.

Breast cancer / Brystkreft

Yesterday was three weeks since I was told I have breast cancer and tomorrow is two weeks since I had my breast removed. It is quite mind blowing when you think about it. The waiting is the most difficult though. Waiting for the operation, waiting for the results, waiting to start chemo, waiting to end chemo, waiting to get my life back.
But I am lucky. I have people around me that looks after me, from all over the world. I always have someone to turn to when I need it, and that helps a lot. Often it isn't much anyone can do, but just to have someone that listens and tells me that everything will be okay, makes the tough days so much easier to get through.

I går var det tre uker siden jeg fikk beskjed om at jeg har brystkreft, og i morgen er det to uker siden jeg fik brystet fjernet. Det er ganske utrolig når du tenker på det. Men ventingen er det værste. Å vente på operasjonen, å vente på resultatene, å vente på å starte med cellegift, å vente på å bli ferdig med cellegift, å vente på å få livet tilbake.
Men jeg er heldig. Jeg har mennesker rundt meg som passer på meg, fra hele verden. Jeg har alltid noen jeg kan henvende meg til når jeg trenger det, og det hjelper virkelig. Ofte er det ikke så mye noen kan gjøre, men bare det å ha noen som lytter og sier at alt vil bli bra gjør at de tunge dagene blir så mye lettere å komme igjennom.