What a game!! I am so stoked now. The best team won, and the world is a good place to be :)
For en kamp!! Jeg er totalt overveldet nå. Det beste laget vant, og verden er et godt sted å være :)
Sunday, June 29, 2008
Wednesday, June 25, 2008
Hospital / Sykehus
Two things happened today: I went to the hospital for one last test and check-up in a research project I have been part of the last year and some months, and I had my last treatment.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
Wednesday, June 11, 2008
Bucket list / 'Vil gjøre' liste
So here it is - my bucket list:
- I want to become an artist, and be able to live of it.
- I want to become a 'positive thinker', and to rid my head of all negative thought, and only focus on what is positive, helpful and good.
- I want to be part in arranging a huge event, whith unknown artist, musicians, and entertainment, where all the money raised will be given to cancer research.
- I want to do yoga every day.
- I want to learn more about food and nutrition, and to eat healthy foods that benefit my body.
- I want to learn to speak spanish, french and japanese.
- I want to, somehow, get involved in the fight against human trafficing, and to do something to help women that have had less fortunes in life than me.
Så her er den - min 'vil gjøre' liste:
- Jeg vil bli kunstner, og kunne leve av det.
- Jeg vil bli en 'positiv tenker', og fjerne alle negative tanker, og kun fokusere på det som er positivt og godt.
- Jeg vil ta del i å arrangere en event, med ukjente kunstnere, musikk og underholdning, og gi alle inntekter til kreftforskning.
- Jeg vil gjøre yoga hver dag.
- Jeg vil lære mer om næringsstoffer og mat, og spise sund mat som er godt for kroppen.
- Jeg vil lære å snakke spansk, fransk og japansk.
- Jeg vil, på en eller annen måte, bli involvert i kampen mot menneskehandel, og gjøre noe for å hjelpe kvinner som har hatt flere problemer i livet enn meg.
Monday, June 09, 2008
The new boob has arrived / Det nye bryst er ankommet
I had my first reconstructive operation on Thursday. It went well, so far so good. I now have two boobs again, or at least something that looks like a boob. It has scars and stiches, and it is wobbly because of the ballon inside, that hasn't been filled up to the max yet. It has plasters and red marks and it lacks a nipple. So it isn't a pretty boob.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
Subscribe to:
Posts (Atom)
