The big day is here! Today I get my new boob. Properly. The expander will be taken out and swopped for an implant, and my other boob corrected to fit.
It will be great! I have been waiting for this day for almost two years now (crazy, not!??!), and now finally it is here. Feels a bit surreal actually.
So for the next week I'll probably be in to much pain to enjoy the result but I am very excited about finally being 'whole' again!
Den store dagen er her! I dag får jeg mitt nye bryst. På ordentlig. Ekspanderen blir fjernet og byttet ut med et implantat, og det andre brystet blir korrigert så de passer sammen.
Det blir fantastisk! Jeg har ventet på denne dagen i nesten to år (vilt, ikke sant!??!), og nå er den her endelig. Føles ganske surrealistisk faktisk.
Så den neste uken kommer jeg nok til å ha for mange smerter til å kunne nyte resultatet, men jeg gleder meg veldig til endelig å være 'hel' igjen!
Thursday, November 13, 2008
Wednesday, October 29, 2008
Listen
There is no such thing as an excuse. You either did it or you didn't, you had it or you hadn't, you gave it or you kept it.
Take responsibility for your actions, make things better if you are not happy. Do everything 100% to your abilities, trust in others to support you but don't expect them to do things for you. Ask for help when you need it, don't wait for it to fall into your lap.
A lot of thing are not easy to figure out, but listen to your gut feeling. Your body tells you a lot of things if you only listen. get in touch with yourself, and a lot of things will fall into place.
Take responsibility for your actions, make things better if you are not happy. Do everything 100% to your abilities, trust in others to support you but don't expect them to do things for you. Ask for help when you need it, don't wait for it to fall into your lap.
A lot of thing are not easy to figure out, but listen to your gut feeling. Your body tells you a lot of things if you only listen. get in touch with yourself, and a lot of things will fall into place.
Saturday, October 25, 2008
Life is not easy
Life is not easy when you are stuck somewhere and don't know how to get out. It can be anything; your job, your relationship, your house, your friends, your family, your clothes, the same old routines you keep doing just because it is easy, the route you take to work, and the same route you take home again.
Shake things up!
Quit your job, communicate with your partner, move, get new friends, stop being annoyed with your family (it doesn't help anyway), buy a piece of clothing in a colour you would normally never wear, change your routines (brush your teeth with the other hand), take a different route to work, and yet another one on your way home. It might not solve all your problems, but it might be a step in the right direction...
Shake things up!
Quit your job, communicate with your partner, move, get new friends, stop being annoyed with your family (it doesn't help anyway), buy a piece of clothing in a colour you would normally never wear, change your routines (brush your teeth with the other hand), take a different route to work, and yet another one on your way home. It might not solve all your problems, but it might be a step in the right direction...
Wednesday, September 03, 2008
Yogiske spiseråd
1. Spis, når du er sulten.
2. Spis ikke mellem måltiderne.
3. Spis langsomt, og husk at slappe af.
4. Tyg maden ordentligt.
5. Undgå for mange forskelligartede retter i samme måltid.
6. Drik et glas vand en time før eller efter maden - aldrig TIL maden.
7. Spis ikke mellem klokken 21 og 7.
8. Undgå fysiske og mentale anstrengelser lige før og efter måltidet.
9. Slap af en halv time efter maden, og nap dig derefter en god, lang gåtur.
Kilde: Sri Swami Sivananda
2. Spis ikke mellem måltiderne.
3. Spis langsomt, og husk at slappe af.
4. Tyg maden ordentligt.
5. Undgå for mange forskelligartede retter i samme måltid.
6. Drik et glas vand en time før eller efter maden - aldrig TIL maden.
7. Spis ikke mellem klokken 21 og 7.
8. Undgå fysiske og mentale anstrengelser lige før og efter måltidet.
9. Slap af en halv time efter maden, og nap dig derefter en god, lang gåtur.
Kilde: Sri Swami Sivananda
Tuesday, September 02, 2008
Fotomarathon
Last weekend we participated in a photo marathon. From 11 Saturday morning, till 11 Sunday morning. We had 24 hours to take 24 pictures, on 24 topics.
The picture I have included here is my interpretation of 'Fællesskab' :) Couldn't not take a picture of some of my shoes!
It was great fun, and a lot of stress and very tiring! How do you come up with a good idea for 'Bent in neon' at 4 o'clock in the morning??
I think I did a good job though, check the rest of the pictures out on flickr:
http://www.flickr.com/photos/puksdesign/2815217720/in/set-72157607048805196/
Friday, August 29, 2008
World Wide Photowalk
Sunday last, the 24th of September, we participated in a World Wide Photowalk arranged by the people at photoshopuser.com
We had a great time, and a gorgeus day (we were supposed to do it on Saturday, but that was the rainiest day ever in the history of Copenhagen! It felt like it at least).
This is my favourite picture of the day.
Hope to do it again soon :) Great fun!
Tuesday, August 26, 2008
Sore shoulder / Vont i skulderen
I went to yoga last night. 1½ hrs of it. Lots of push-ups. I strained my right shoulder. Doing yoga!! I don't know if that says more about me and the shape I am in, or the instructors ability to instruct.
Jeg var til yoga i går. 1½ time yoga. Mange armhevinger. Jeg overbelastet den høire skulderen. På yoga!! Jeg vet ikke om det sier mer om meg og min form, eller instruktørens evne til å instruere.
Jeg var til yoga i går. 1½ time yoga. Mange armhevinger. Jeg overbelastet den høire skulderen. På yoga!! Jeg vet ikke om det sier mer om meg og min form, eller instruktørens evne til å instruere.
Saturday, August 16, 2008
Desicions/avgjørelser
I am going to blame summer for not having blogged much lately! Of course my life is so filled up with all sorts of fun things, and especially so in summer, that I don't have a minute to spare in front of the PC.
And I am not going to write anything today eeither. Why? Because I don't feel like it! I am going to stroll over to Døgn Netto, get a bag of Maltesers (I have done pilates today, so I am allowed chocolate), stroll back home and watch Midsomer Murders. You know, with inspector Barnaby. Takes me right back to Jersey and Bergerac...
Jeg skylder på sommeren for at jeg ikke har blogget så mye på det siste! Mit liv er jo selvfølgelig fylt opp med så mange morsomme ting, og spesielt om sommeren, at jeg ikke kan avse et eneste minutt foran PC'en.
Og jeg kommer ikke til å skrive noe i dag heller. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har lyst! Jeg skal tusle over til Døgn Netto, kjøpe en pose Maltesers (jeg har trent pilates i dag, så jeg må gjerne spise sjokolade), tusle hjem igjen og se Midsomer Murders. Du vet, den med inspector Barnaby. Jeg er hensatt til Jersey og Bergerac igjen...
And I am not going to write anything today eeither. Why? Because I don't feel like it! I am going to stroll over to Døgn Netto, get a bag of Maltesers (I have done pilates today, so I am allowed chocolate), stroll back home and watch Midsomer Murders. You know, with inspector Barnaby. Takes me right back to Jersey and Bergerac...
Jeg skylder på sommeren for at jeg ikke har blogget så mye på det siste! Mit liv er jo selvfølgelig fylt opp med så mange morsomme ting, og spesielt om sommeren, at jeg ikke kan avse et eneste minutt foran PC'en.
Og jeg kommer ikke til å skrive noe i dag heller. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har lyst! Jeg skal tusle over til Døgn Netto, kjøpe en pose Maltesers (jeg har trent pilates i dag, så jeg må gjerne spise sjokolade), tusle hjem igjen og se Midsomer Murders. Du vet, den med inspector Barnaby. Jeg er hensatt til Jersey og Bergerac igjen...
Tuesday, July 22, 2008
Fever Tree / Febertre
This is a story I was told on my last visit to South Africa:
The Fever Tree got its name from the early European settlers, who noticed a yellow dust on the tree, and that they would often come down with fever when they camped nearby. It was thought that the tree was the cause of the fever, but now we know it was malaria mosquitoes that made them sick. The tree got blamed because it grows near water, and well, so do mosquitoes.
Now this might seem like a very boring story, but here comes the interesting part: the Fever Tree has a remarkable way of healing itself. When it gets sick, it will transport all the bad stuff into one of its branches until that branch dies and falls off. So it sacrifices one branch, for the good health of the rest of the tree.
Now I am not going to draw the parallel between the Fever Tree and myself, but it is quite a good story, don't you think?
Denne historien fikk jeg fortalt forrige gang jeg var i Sør-Afrika:
Febertreet fikk navnet sitt fra de første europeerne, som la merke til et gult støv på treet, og at de ofte fikk feber når de var i nærheten av det. De trodde det var treet som hadde skylden i feberen, men nå vet vi at det var malariamyggen som gjorde at de ble syke. Treet fikk bare skylden fordi det vokser nær vann, og det gjør jo myggene også.
Dette høres kansje ut som en veldig kjedelig historie, men her kommer den interessante delen: febertreet har en ganske utrolig måte å hele seg selv på. Når det blir sykt, transporterer det all sykdommen ut i en av grenene, helt til den grenen dør og faller av. Så det oppgir én gren, for resten av treets gode helse.
Nå skal jeg ikke trekke likhetstegn med febertreet og meg selv, men det er en ganske god historie, synes du ikke?
The Fever Tree got its name from the early European settlers, who noticed a yellow dust on the tree, and that they would often come down with fever when they camped nearby. It was thought that the tree was the cause of the fever, but now we know it was malaria mosquitoes that made them sick. The tree got blamed because it grows near water, and well, so do mosquitoes.
Now this might seem like a very boring story, but here comes the interesting part: the Fever Tree has a remarkable way of healing itself. When it gets sick, it will transport all the bad stuff into one of its branches until that branch dies and falls off. So it sacrifices one branch, for the good health of the rest of the tree.
Now I am not going to draw the parallel between the Fever Tree and myself, but it is quite a good story, don't you think?
Denne historien fikk jeg fortalt forrige gang jeg var i Sør-Afrika:
Febertreet fikk navnet sitt fra de første europeerne, som la merke til et gult støv på treet, og at de ofte fikk feber når de var i nærheten av det. De trodde det var treet som hadde skylden i feberen, men nå vet vi at det var malariamyggen som gjorde at de ble syke. Treet fikk bare skylden fordi det vokser nær vann, og det gjør jo myggene også.
Dette høres kansje ut som en veldig kjedelig historie, men her kommer den interessante delen: febertreet har en ganske utrolig måte å hele seg selv på. Når det blir sykt, transporterer det all sykdommen ut i en av grenene, helt til den grenen dør og faller av. Så det oppgir én gren, for resten av treets gode helse.
Nå skal jeg ikke trekke likhetstegn med febertreet og meg selv, men det er en ganske god historie, synes du ikke?
Sunday, June 29, 2008
España lo hizo
What a game!! I am so stoked now. The best team won, and the world is a good place to be :)
For en kamp!! Jeg er totalt overveldet nå. Det beste laget vant, og verden er et godt sted å være :)
For en kamp!! Jeg er totalt overveldet nå. Det beste laget vant, og verden er et godt sted å være :)
Wednesday, June 25, 2008
Hospital / Sykehus
Two things happened today: I went to the hospital for one last test and check-up in a research project I have been part of the last year and some months, and I had my last treatment.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
Wednesday, June 11, 2008
Bucket list / 'Vil gjøre' liste
So here it is - my bucket list:
- I want to become an artist, and be able to live of it.
- I want to become a 'positive thinker', and to rid my head of all negative thought, and only focus on what is positive, helpful and good.
- I want to be part in arranging a huge event, whith unknown artist, musicians, and entertainment, where all the money raised will be given to cancer research.
- I want to do yoga every day.
- I want to learn more about food and nutrition, and to eat healthy foods that benefit my body.
- I want to learn to speak spanish, french and japanese.
- I want to, somehow, get involved in the fight against human trafficing, and to do something to help women that have had less fortunes in life than me.
Så her er den - min 'vil gjøre' liste:
- Jeg vil bli kunstner, og kunne leve av det.
- Jeg vil bli en 'positiv tenker', og fjerne alle negative tanker, og kun fokusere på det som er positivt og godt.
- Jeg vil ta del i å arrangere en event, med ukjente kunstnere, musikk og underholdning, og gi alle inntekter til kreftforskning.
- Jeg vil gjøre yoga hver dag.
- Jeg vil lære mer om næringsstoffer og mat, og spise sund mat som er godt for kroppen.
- Jeg vil lære å snakke spansk, fransk og japansk.
- Jeg vil, på en eller annen måte, bli involvert i kampen mot menneskehandel, og gjøre noe for å hjelpe kvinner som har hatt flere problemer i livet enn meg.
Monday, June 09, 2008
The new boob has arrived / Det nye bryst er ankommet
I had my first reconstructive operation on Thursday. It went well, so far so good. I now have two boobs again, or at least something that looks like a boob. It has scars and stiches, and it is wobbly because of the ballon inside, that hasn't been filled up to the max yet. It has plasters and red marks and it lacks a nipple. So it isn't a pretty boob.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
Friday, May 23, 2008
Wise words / Vise ord
I stumbled across this blog recently, that talks about Terry Pratchett and his view on life. Very inspiring!
And I know I promised you a bucket list a while back, and I haven't forgotten about it! I am still writing on it, it is quite a bis task, but I hope to have it ready soon. I promise!
Jeg falt over denne bloggen for en stund siden, som forteller om Terry Pratchett og hans syn på livet. Veldig inspirerende!
Og jeg vet jeg lovet en 'bucket list' for en stund siden, og jeg har ikke glemt den! Jeg skriver fortsatt på den, det er en kjempeoppgave, men jeg håper å ha den ferdig snart. Jeg lover!
And I know I promised you a bucket list a while back, and I haven't forgotten about it! I am still writing on it, it is quite a bis task, but I hope to have it ready soon. I promise!
Jeg falt over denne bloggen for en stund siden, som forteller om Terry Pratchett og hans syn på livet. Veldig inspirerende!
Og jeg vet jeg lovet en 'bucket list' for en stund siden, og jeg har ikke glemt den! Jeg skriver fortsatt på den, det er en kjempeoppgave, men jeg håper å ha den ferdig snart. Jeg lover!
Monday, April 28, 2008
Reconstruction / Rekonstruksjon
I am getting a new boob. I am gracefully skipping the hospital queue, and going private. With the nurses on strike (are they still on strike? I haven't watched the news for days), not much is happening in the operating halls of Rigshospitalet. And since getting a new boob isn't concidered an emergency by anybody else than me, I have contacted a private clinic, and have started the process.
It is very scary and exciting at the same time. Getting a new boob means putting a huge fat full stop in my breast cancer story, it means I can feel normal again, and that I can wear nice bras again. The two masectomy bras I have been using the last 1½ year are both getting burned as soon as it is over! I don't have to think about the neckline of my clothes anymore, I can wear low cut tops or anything I want. I can change and shower at the gym again, I can go to the swimming pool, I don't have to stress that I have forgotten to put my boob on when I leave the house in the morning, and I don't have to be self concious of how I look when I see my own reflection in the mornings. I don't have to always keep tugging at my bra to make sure the boobs are at the same hight, and i don't have to wear sholderpads in my bra anymore to even out the size difference with my real boob and the plastic one.
Getting a new boob will be different from having my old boob, it will never be the same as it was, it will always have a 'fake' look and feel to it, but it will be much better than the alternative of just a big scar from the middle of my chest to the inside of my armpit.
Now that was the exciting part. The scary part is this: since I am rather skinny I don't have any extra fat on my tummy that they can use to 'build' a new breast. So they will use the expander method to make the new boob. What this means is, that I will have a balloon operated in under my chest muscle, with a little valve on the one side. Every so weeks I will have it filled up with water, to make the muscle stretch, and they keep doing this until the desired size is reached (usually after about 4 months). When the size is right, the balloon is removed, and a silicone implant is placed where the balloon used to be. After about another 4 months they will take some of the skin and make into a nipple, and a few months after that the colour around the nipple will be tattooed on, to match the other one. This procedure usually results in a round, high breast, so in order to even out the fake one and the 'normal' one, an implant is often also added to the normal breast.
Did anyone say painful?? Yes, it will be.
But at least I can go to Agent Provocateur and buy my bras rather than spending the same amount of money on a hidious masectomy bra!
Jeg får et nytt bryst. Jeg hopper elegant over sykehuskøen og går privat. Med sykepleierne på streik (streiker de fortsatt? Jeg har ikke sett nyheter på dagevis), skjer det ikke så mye på operasjonsgangene på Rigshospitalet. Og siden det å få et nytt bryst ikke blir regnet som en akutt sak for noen andre enn meg, har jeg kontaktet et privat sykehus, og prosessen er igang. Det er veldig skummelt og spennende på en gang. Å få et nytt bryst betyr at jeg kan sette et stort tykt punktum i min brystkrefthistorie, det betyr at jeg kan føle meg normal igjen, og at jeg kan ha på fine bh-er. De to masektomi bh-er jeg har brukt det siste 1½ skal brennes så snart det hele er overstått! Jeg behøver ikke å tenke på utskjæringen på klærne mine mer, jeg kan ha på utringede topper og hva ellers jeg vil. Jeg kan skifte og dusje på treningsenteret igjen, og jeg kan gå i bassenget, jeg behøver ikke å stresse over at jeg har glemt å ta puppen på når jeg drar hjemmefra om morgenen, og jeg trenger ikke å få dårlig selvbilde av å se meg selv i speilet om morgenen. Jeg behøver ikke altid å trekke i bh-en for å være sikker på at begge brystene sitter i samme høyde, og jeg trenger ikke å ha skulderputer i bh-en for å jevne ut størrelsesforskjellen mellom det ekte brystet og protesen. Det å få et nytt bryst vil være annerledes enn mitt gamle bryst, det vil aldri bli det samme som det var, det vil synes og føles uekte, men det vil bli mye bedre enn alternativet, som er å kun ha et arr fra forsiden av brystkassen til opp i armhulen.
Det var den spennende delen. Den skumle delen er dette: siden jeg er ganske spinkel har jeg ikke noe ekstra fett på magen som de kan bruke til å 'bygge' et nytt bryst med. Så de kommer til å bruke ekspansjonsmetoden for å lage brystet. Det betyr at jeg vil få en ballong operert inn under brystmuskelen, med en liten ventil på den ene siden. Hver n-te uke blir den fylt opp med vann, for å få muskelen til å strekke seg, og det fortsetter de med til ønsket størrelse er nådd (vanligvis etter 4 måneder). Når størrelsen er riktig, fjernes ballongen og et silikonimplantat blir lagt inn istedenfor. Etter 4 måneder mere tar de en del av huden og lager en brystvorte, og noen måneder etter det blir fargen rundt brystvorten tattovert på, sånn at den passer med den andre. Denne metoden resulterer vanligvis i et rundt, højt bryst, så for å kompensere de to brystene opererer man som regel et implantat inn i det andre brystet også.
Var det noen som sa smertefullt?? Ja det blir det!
Men så kan jeg ihvertfall gå i Agent Provocateur å kjøpe undertøy, istedenfor å bruke samme beløp penger på en forferdelig masektomi-bh!
It is very scary and exciting at the same time. Getting a new boob means putting a huge fat full stop in my breast cancer story, it means I can feel normal again, and that I can wear nice bras again. The two masectomy bras I have been using the last 1½ year are both getting burned as soon as it is over! I don't have to think about the neckline of my clothes anymore, I can wear low cut tops or anything I want. I can change and shower at the gym again, I can go to the swimming pool, I don't have to stress that I have forgotten to put my boob on when I leave the house in the morning, and I don't have to be self concious of how I look when I see my own reflection in the mornings. I don't have to always keep tugging at my bra to make sure the boobs are at the same hight, and i don't have to wear sholderpads in my bra anymore to even out the size difference with my real boob and the plastic one.
Getting a new boob will be different from having my old boob, it will never be the same as it was, it will always have a 'fake' look and feel to it, but it will be much better than the alternative of just a big scar from the middle of my chest to the inside of my armpit.
Now that was the exciting part. The scary part is this: since I am rather skinny I don't have any extra fat on my tummy that they can use to 'build' a new breast. So they will use the expander method to make the new boob. What this means is, that I will have a balloon operated in under my chest muscle, with a little valve on the one side. Every so weeks I will have it filled up with water, to make the muscle stretch, and they keep doing this until the desired size is reached (usually after about 4 months). When the size is right, the balloon is removed, and a silicone implant is placed where the balloon used to be. After about another 4 months they will take some of the skin and make into a nipple, and a few months after that the colour around the nipple will be tattooed on, to match the other one. This procedure usually results in a round, high breast, so in order to even out the fake one and the 'normal' one, an implant is often also added to the normal breast.
Did anyone say painful?? Yes, it will be.
But at least I can go to Agent Provocateur and buy my bras rather than spending the same amount of money on a hidious masectomy bra!
Jeg får et nytt bryst. Jeg hopper elegant over sykehuskøen og går privat. Med sykepleierne på streik (streiker de fortsatt? Jeg har ikke sett nyheter på dagevis), skjer det ikke så mye på operasjonsgangene på Rigshospitalet. Og siden det å få et nytt bryst ikke blir regnet som en akutt sak for noen andre enn meg, har jeg kontaktet et privat sykehus, og prosessen er igang. Det er veldig skummelt og spennende på en gang. Å få et nytt bryst betyr at jeg kan sette et stort tykt punktum i min brystkrefthistorie, det betyr at jeg kan føle meg normal igjen, og at jeg kan ha på fine bh-er. De to masektomi bh-er jeg har brukt det siste 1½ skal brennes så snart det hele er overstått! Jeg behøver ikke å tenke på utskjæringen på klærne mine mer, jeg kan ha på utringede topper og hva ellers jeg vil. Jeg kan skifte og dusje på treningsenteret igjen, og jeg kan gå i bassenget, jeg behøver ikke å stresse over at jeg har glemt å ta puppen på når jeg drar hjemmefra om morgenen, og jeg trenger ikke å få dårlig selvbilde av å se meg selv i speilet om morgenen. Jeg behøver ikke altid å trekke i bh-en for å være sikker på at begge brystene sitter i samme høyde, og jeg trenger ikke å ha skulderputer i bh-en for å jevne ut størrelsesforskjellen mellom det ekte brystet og protesen. Det å få et nytt bryst vil være annerledes enn mitt gamle bryst, det vil aldri bli det samme som det var, det vil synes og føles uekte, men det vil bli mye bedre enn alternativet, som er å kun ha et arr fra forsiden av brystkassen til opp i armhulen.
Det var den spennende delen. Den skumle delen er dette: siden jeg er ganske spinkel har jeg ikke noe ekstra fett på magen som de kan bruke til å 'bygge' et nytt bryst med. Så de kommer til å bruke ekspansjonsmetoden for å lage brystet. Det betyr at jeg vil få en ballong operert inn under brystmuskelen, med en liten ventil på den ene siden. Hver n-te uke blir den fylt opp med vann, for å få muskelen til å strekke seg, og det fortsetter de med til ønsket størrelse er nådd (vanligvis etter 4 måneder). Når størrelsen er riktig, fjernes ballongen og et silikonimplantat blir lagt inn istedenfor. Etter 4 måneder mere tar de en del av huden og lager en brystvorte, og noen måneder etter det blir fargen rundt brystvorten tattovert på, sånn at den passer med den andre. Denne metoden resulterer vanligvis i et rundt, højt bryst, så for å kompensere de to brystene opererer man som regel et implantat inn i det andre brystet også.
Var det noen som sa smertefullt?? Ja det blir det!
Men så kan jeg ihvertfall gå i Agent Provocateur å kjøpe undertøy, istedenfor å bruke samme beløp penger på en forferdelig masektomi-bh!
Sunday, April 27, 2008
I'll try again / Jeg prøver igjen
Bruce said yesterday that he thought his gmail was broken, because he used to get updates per mail everytime I updated my blog, but hadn't received any updates in a long while.
Well, I take hints! And it is sad but true; I haven't updated my blog in almost a year...
Not because nothing has happened in the last year, but just because I am useless at commitments such as this. And it is strange, because I do really enjoy writing here. I am not brilliant at it, I am not expeting a Nobel price anyday soon, but I am not hopless either. Some of my comments are quite funny, I think. So why is it, that I can't keep up this very simple habit of blogging? Well if you have an answer for that please let me know! Is it the same thing that keeps me from running regularly? Or keeping in touch with old friends? I am utterly usless at all those things, and I have no idea why...
Which sort of brings me to my next point for today: I have read a lot of BL's lately. Bucket lists, from the movie Bucket List (...really??!) starring Jack Nicholson and Morgan Freeman. I haven't actually seen the movie myself, but I will. Anyway, I read the list of a friend of mine, and it is fantastic! That is such a commitment, and I want to make one. So next time I post, and I promise it won't be a year from now, I will have my own BL ready. Ush, quite nerve wrecking really.
Bruce sa igår at han trodde gmail-en hans var ødelagt, fordi han pleide å få oppdateringer på mail hver gang jeg skrev her på bloggen, men det hadde han ikke fått på kjempelenge.
Ja, jeg tar hintet! Og det er leit men sant; jeg har ikke oppdatert bloggen på nesten et helt år...
Ikke fordi det ikke har skjedd noe det siste året, men simpelthen fordi jeg er håpløs men sånne forpliktelser. Og det er rart, fordi jeg synes virkelig det er gøy å skrive her. Jeg er ikke fantastisk til det, jeg regner ikke med å få noen Nobelspris for det, men jeg er ikke helt talentløs heller. Noen av kommentarene mine er ganske morsomme, synes jeg. Så hvorfor er det at jeg ikke kan holde på denne vanen med å skrive her inne? Har du svaret, så vil jeg gjerne høre det! Er det det samme som gjør at jeg ikke løper regelmessig? Eller at jeg ikke holder kontakten med gamle venner? Jeg er totalt håpløs til alle de ting, og jeg aner ikke hvorfor...
Og det bringer meg videre til mit neste punkt for idag: Jeg har lest en masse BL'er på det siste. Bucket lists, fra filmen Bucket List (...virkelig??!) med Jack Nicholson og Morgan Freeman. Jeg har ikke sett filmen selv enda, men det skal jeg. Iallefall, jeg leste en venns liste, og den er fantastisk! Det er virkelig en forpliktelse, og jeg skal skrive en. Så neste gang jeg blogger, og jeg lover å ikke vente et helt år, vil jeg ha min liste klar. Uff, det er faktisk ganske skummelt.
Well, I take hints! And it is sad but true; I haven't updated my blog in almost a year...
Not because nothing has happened in the last year, but just because I am useless at commitments such as this. And it is strange, because I do really enjoy writing here. I am not brilliant at it, I am not expeting a Nobel price anyday soon, but I am not hopless either. Some of my comments are quite funny, I think. So why is it, that I can't keep up this very simple habit of blogging? Well if you have an answer for that please let me know! Is it the same thing that keeps me from running regularly? Or keeping in touch with old friends? I am utterly usless at all those things, and I have no idea why...
Which sort of brings me to my next point for today: I have read a lot of BL's lately. Bucket lists, from the movie Bucket List (...really??!) starring Jack Nicholson and Morgan Freeman. I haven't actually seen the movie myself, but I will. Anyway, I read the list of a friend of mine, and it is fantastic! That is such a commitment, and I want to make one. So next time I post, and I promise it won't be a year from now, I will have my own BL ready. Ush, quite nerve wrecking really.
Bruce sa igår at han trodde gmail-en hans var ødelagt, fordi han pleide å få oppdateringer på mail hver gang jeg skrev her på bloggen, men det hadde han ikke fått på kjempelenge.
Ja, jeg tar hintet! Og det er leit men sant; jeg har ikke oppdatert bloggen på nesten et helt år...
Ikke fordi det ikke har skjedd noe det siste året, men simpelthen fordi jeg er håpløs men sånne forpliktelser. Og det er rart, fordi jeg synes virkelig det er gøy å skrive her. Jeg er ikke fantastisk til det, jeg regner ikke med å få noen Nobelspris for det, men jeg er ikke helt talentløs heller. Noen av kommentarene mine er ganske morsomme, synes jeg. Så hvorfor er det at jeg ikke kan holde på denne vanen med å skrive her inne? Har du svaret, så vil jeg gjerne høre det! Er det det samme som gjør at jeg ikke løper regelmessig? Eller at jeg ikke holder kontakten med gamle venner? Jeg er totalt håpløs til alle de ting, og jeg aner ikke hvorfor...
Og det bringer meg videre til mit neste punkt for idag: Jeg har lest en masse BL'er på det siste. Bucket lists, fra filmen Bucket List (...virkelig??!) med Jack Nicholson og Morgan Freeman. Jeg har ikke sett filmen selv enda, men det skal jeg. Iallefall, jeg leste en venns liste, og den er fantastisk! Det er virkelig en forpliktelse, og jeg skal skrive en. Så neste gang jeg blogger, og jeg lover å ikke vente et helt år, vil jeg ha min liste klar. Uff, det er faktisk ganske skummelt.
Subscribe to:
Posts (Atom)
