Hospital / Sykehus

Two things happened today: I went to the hospital for one last test and check-up in a research project I have been part of the last year and some months, and I had my last treatment.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.

To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.