Sunday last, the 24th of September, we participated in a World Wide Photowalk arranged by the people at photoshopuser.com
We had a great time, and a gorgeus day (we were supposed to do it on Saturday, but that was the rainiest day ever in the history of Copenhagen! It felt like it at least).
This is my favourite picture of the day.
Hope to do it again soon :) Great fun!
Friday, August 29, 2008
World Wide Photowalk
Tuesday, August 26, 2008
Sore shoulder / Vont i skulderen
I went to yoga last night. 1½ hrs of it. Lots of push-ups. I strained my right shoulder. Doing yoga!! I don't know if that says more about me and the shape I am in, or the instructors ability to instruct.
Jeg var til yoga i går. 1½ time yoga. Mange armhevinger. Jeg overbelastet den høire skulderen. På yoga!! Jeg vet ikke om det sier mer om meg og min form, eller instruktørens evne til å instruere.
Jeg var til yoga i går. 1½ time yoga. Mange armhevinger. Jeg overbelastet den høire skulderen. På yoga!! Jeg vet ikke om det sier mer om meg og min form, eller instruktørens evne til å instruere.
Saturday, August 16, 2008
Desicions/avgjørelser
I am going to blame summer for not having blogged much lately! Of course my life is so filled up with all sorts of fun things, and especially so in summer, that I don't have a minute to spare in front of the PC.
And I am not going to write anything today eeither. Why? Because I don't feel like it! I am going to stroll over to Døgn Netto, get a bag of Maltesers (I have done pilates today, so I am allowed chocolate), stroll back home and watch Midsomer Murders. You know, with inspector Barnaby. Takes me right back to Jersey and Bergerac...
Jeg skylder på sommeren for at jeg ikke har blogget så mye på det siste! Mit liv er jo selvfølgelig fylt opp med så mange morsomme ting, og spesielt om sommeren, at jeg ikke kan avse et eneste minutt foran PC'en.
Og jeg kommer ikke til å skrive noe i dag heller. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har lyst! Jeg skal tusle over til Døgn Netto, kjøpe en pose Maltesers (jeg har trent pilates i dag, så jeg må gjerne spise sjokolade), tusle hjem igjen og se Midsomer Murders. Du vet, den med inspector Barnaby. Jeg er hensatt til Jersey og Bergerac igjen...
And I am not going to write anything today eeither. Why? Because I don't feel like it! I am going to stroll over to Døgn Netto, get a bag of Maltesers (I have done pilates today, so I am allowed chocolate), stroll back home and watch Midsomer Murders. You know, with inspector Barnaby. Takes me right back to Jersey and Bergerac...
Jeg skylder på sommeren for at jeg ikke har blogget så mye på det siste! Mit liv er jo selvfølgelig fylt opp med så mange morsomme ting, og spesielt om sommeren, at jeg ikke kan avse et eneste minutt foran PC'en.
Og jeg kommer ikke til å skrive noe i dag heller. Hvorfor ikke? Fordi jeg ikke har lyst! Jeg skal tusle over til Døgn Netto, kjøpe en pose Maltesers (jeg har trent pilates i dag, så jeg må gjerne spise sjokolade), tusle hjem igjen og se Midsomer Murders. Du vet, den med inspector Barnaby. Jeg er hensatt til Jersey og Bergerac igjen...
Tuesday, July 22, 2008
Fever Tree / Febertre
This is a story I was told on my last visit to South Africa:
The Fever Tree got its name from the early European settlers, who noticed a yellow dust on the tree, and that they would often come down with fever when they camped nearby. It was thought that the tree was the cause of the fever, but now we know it was malaria mosquitoes that made them sick. The tree got blamed because it grows near water, and well, so do mosquitoes.
Now this might seem like a very boring story, but here comes the interesting part: the Fever Tree has a remarkable way of healing itself. When it gets sick, it will transport all the bad stuff into one of its branches until that branch dies and falls off. So it sacrifices one branch, for the good health of the rest of the tree.
Now I am not going to draw the parallel between the Fever Tree and myself, but it is quite a good story, don't you think?
Denne historien fikk jeg fortalt forrige gang jeg var i Sør-Afrika:
Febertreet fikk navnet sitt fra de første europeerne, som la merke til et gult støv på treet, og at de ofte fikk feber når de var i nærheten av det. De trodde det var treet som hadde skylden i feberen, men nå vet vi at det var malariamyggen som gjorde at de ble syke. Treet fikk bare skylden fordi det vokser nær vann, og det gjør jo myggene også.
Dette høres kansje ut som en veldig kjedelig historie, men her kommer den interessante delen: febertreet har en ganske utrolig måte å hele seg selv på. Når det blir sykt, transporterer det all sykdommen ut i en av grenene, helt til den grenen dør og faller av. Så det oppgir én gren, for resten av treets gode helse.
Nå skal jeg ikke trekke likhetstegn med febertreet og meg selv, men det er en ganske god historie, synes du ikke?
The Fever Tree got its name from the early European settlers, who noticed a yellow dust on the tree, and that they would often come down with fever when they camped nearby. It was thought that the tree was the cause of the fever, but now we know it was malaria mosquitoes that made them sick. The tree got blamed because it grows near water, and well, so do mosquitoes.
Now this might seem like a very boring story, but here comes the interesting part: the Fever Tree has a remarkable way of healing itself. When it gets sick, it will transport all the bad stuff into one of its branches until that branch dies and falls off. So it sacrifices one branch, for the good health of the rest of the tree.
Now I am not going to draw the parallel between the Fever Tree and myself, but it is quite a good story, don't you think?
Denne historien fikk jeg fortalt forrige gang jeg var i Sør-Afrika:
Febertreet fikk navnet sitt fra de første europeerne, som la merke til et gult støv på treet, og at de ofte fikk feber når de var i nærheten av det. De trodde det var treet som hadde skylden i feberen, men nå vet vi at det var malariamyggen som gjorde at de ble syke. Treet fikk bare skylden fordi det vokser nær vann, og det gjør jo myggene også.
Dette høres kansje ut som en veldig kjedelig historie, men her kommer den interessante delen: febertreet har en ganske utrolig måte å hele seg selv på. Når det blir sykt, transporterer det all sykdommen ut i en av grenene, helt til den grenen dør og faller av. Så det oppgir én gren, for resten av treets gode helse.
Nå skal jeg ikke trekke likhetstegn med febertreet og meg selv, men det er en ganske god historie, synes du ikke?
Sunday, June 29, 2008
España lo hizo
What a game!! I am so stoked now. The best team won, and the world is a good place to be :)
For en kamp!! Jeg er totalt overveldet nå. Det beste laget vant, og verden er et godt sted å være :)
For en kamp!! Jeg er totalt overveldet nå. Det beste laget vant, og verden er et godt sted å være :)
Wednesday, June 25, 2008
Hospital / Sykehus
Two things happened today: I went to the hospital for one last test and check-up in a research project I have been part of the last year and some months, and I had my last treatment.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
After being kept awake for hours by our two spawns of Satan last night, I got up late and didn’t have time to eat before I ran out the door. So the result was that when time came for the blood tests (note the plural here!) I went white as skimmed milk, and nearly fell of the chair. I don’t like needles, I never have, but when you have been in and out of hospital on a regular basis for 1½ years, you should sort of get used to it, and definitely not start fainting and falling of chairs. To my defence though, the doctor had a really hard time finding a vein that ‘worked’, and was poking around in my arm with said needle. It was quite sore… The blood tests had to be postponed until another day, and a very worried doctor walked us over to the next department, to make sure I didn’t fall over on my way.
The next post on the program went well, even though that too involved a needle and my usual nurse was nowhere to be seen. I get very nervous when my Kirsten isn’t there, and being nervous is very bad for finding veins, so I was expecting the worst. But the substitute nurse did a good job and managed to get it right on the first try, and a small hour later, I had had my last Herceptin. Quite crazy to think of that a year ago I thought; this will never end! Time does really go fast.
To ting skjedde i dag: jeg var på sykehuset for en siste test og undersøkelse i et forskningsprosjekt jeg har vært med i det siste år og noen måneder, og jeg hadde min siste behandling.
Etter å ha vært holdt våken i timesvis av våre to Djevelfrø i natt, sto jeg opp litt for sent og hadde ikke tid til å spise før jeg måtte løpe ut døren. Så resultatet var at når tiden var inne for blodprøvene (legg merke til at det er flertall!) ble jeg hvit som skummetmelk, og falt nesten av stolen. Jeg liker ikke nåler, det har jeg aldri gjort, men når du har vært inn og ut av sykehuset regelmessig det siste 1½ år burde du nesten være vant til det, og i hvertfall ikke begynne å besvime og falle av stolene. Men til mit forsvar hadde legen en tøff oppgave med å finne en åre som ’virket’, og rotet runt i armen med før nevnte nål. Det gjorde temmelig vont...
Blodprøvene måtte utsettes til en annen dag, og en veldig bekymret lege fulgte oss over til den neste avdelingen, for å sikre seg at jeg ikke falt om på veien.
Den neste post på programmet gikk fint, selv om også den hadde en nål involvert, og min vanlige sykepleier ikke var å bli sett. Jeg blir veldig nervøs når min Kirsten ikke er der, og å være nervøs er ikke godt for å finne blodårer, så jeg forventet det værste. Men vikarsykepleieren gjorde en god jobb, og klarte å treffe på første forsøk, og en liten time senere hadde jeg hatt min siste Herceptin. Det er ganske utrolig å tenke på at for et år siden tenkte jeg; dette slutter aldri! Tiden går virkelig fort.
Wednesday, June 11, 2008
Bucket list / 'Vil gjøre' liste
So here it is - my bucket list:
- I want to become an artist, and be able to live of it.
- I want to become a 'positive thinker', and to rid my head of all negative thought, and only focus on what is positive, helpful and good.
- I want to be part in arranging a huge event, whith unknown artist, musicians, and entertainment, where all the money raised will be given to cancer research.
- I want to do yoga every day.
- I want to learn more about food and nutrition, and to eat healthy foods that benefit my body.
- I want to learn to speak spanish, french and japanese.
- I want to, somehow, get involved in the fight against human trafficing, and to do something to help women that have had less fortunes in life than me.
Så her er den - min 'vil gjøre' liste:
- Jeg vil bli kunstner, og kunne leve av det.
- Jeg vil bli en 'positiv tenker', og fjerne alle negative tanker, og kun fokusere på det som er positivt og godt.
- Jeg vil ta del i å arrangere en event, med ukjente kunstnere, musikk og underholdning, og gi alle inntekter til kreftforskning.
- Jeg vil gjøre yoga hver dag.
- Jeg vil lære mer om næringsstoffer og mat, og spise sund mat som er godt for kroppen.
- Jeg vil lære å snakke spansk, fransk og japansk.
- Jeg vil, på en eller annen måte, bli involvert i kampen mot menneskehandel, og gjøre noe for å hjelpe kvinner som har hatt flere problemer i livet enn meg.
Monday, June 09, 2008
The new boob has arrived / Det nye bryst er ankommet
I had my first reconstructive operation on Thursday. It went well, so far so good. I now have two boobs again, or at least something that looks like a boob. It has scars and stiches, and it is wobbly because of the ballon inside, that hasn't been filled up to the max yet. It has plasters and red marks and it lacks a nipple. So it isn't a pretty boob.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
It is like Rosemary's baby. You know the end of the movie where she walks into the lounge of the neighbours, and looks into the cradle where her newborn baby lies, and it is ugly as hell 'cos it is the son of satan, but she looks at it like it is the most precious little thing ever. That's sort of how I feel with my new boob. Not that I want to call my boob satan, it's not quite that bad, but I think you need to be closely connected to it to see the beauty.
Jeg hadde min første rekonstruktive operasjon på torsdag. Det gikk bra, så langt så godt. Nå har jeg to bryst igjen, eller ihverfall noe som lingner et bryst. Det har arr og sting, og er rynkete på grunn av ballongen som ikke er helt fylt opp enda. Det har plaster på og røde merker, og det mangler en brystvorte. Så det er ikke et spesielt fint bryst.
Det er som Rosemarys baby. Du vet helt til slutt i filmen når hun går inn i naboenes stue, og kikker ned i krybben hvor den nyfødte babyen hennes ligger, og den er stygg som faen fordi den er satans sønn, men hun ser på den som om det var den søteste lille ting i verden. Det er nesten sånn jeg har det med mitt nye bryst. Ikke fordi jeg vil kalle brystet mitt for satan, det er ikke helt så galt, men jeg tror man skal være temmelig tett knyttet til det for å se skjønnheten.
Friday, May 23, 2008
Wise words / Vise ord
I stumbled across this blog recently, that talks about Terry Pratchett and his view on life. Very inspiring!
And I know I promised you a bucket list a while back, and I haven't forgotten about it! I am still writing on it, it is quite a bis task, but I hope to have it ready soon. I promise!
Jeg falt over denne bloggen for en stund siden, som forteller om Terry Pratchett og hans syn på livet. Veldig inspirerende!
Og jeg vet jeg lovet en 'bucket list' for en stund siden, og jeg har ikke glemt den! Jeg skriver fortsatt på den, det er en kjempeoppgave, men jeg håper å ha den ferdig snart. Jeg lover!
And I know I promised you a bucket list a while back, and I haven't forgotten about it! I am still writing on it, it is quite a bis task, but I hope to have it ready soon. I promise!
Jeg falt over denne bloggen for en stund siden, som forteller om Terry Pratchett og hans syn på livet. Veldig inspirerende!
Og jeg vet jeg lovet en 'bucket list' for en stund siden, og jeg har ikke glemt den! Jeg skriver fortsatt på den, det er en kjempeoppgave, men jeg håper å ha den ferdig snart. Jeg lover!
Monday, April 28, 2008
Reconstruction / Rekonstruksjon
I am getting a new boob. I am gracefully skipping the hospital queue, and going private. With the nurses on strike (are they still on strike? I haven't watched the news for days), not much is happening in the operating halls of Rigshospitalet. And since getting a new boob isn't concidered an emergency by anybody else than me, I have contacted a private clinic, and have started the process.
It is very scary and exciting at the same time. Getting a new boob means putting a huge fat full stop in my breast cancer story, it means I can feel normal again, and that I can wear nice bras again. The two masectomy bras I have been using the last 1½ year are both getting burned as soon as it is over! I don't have to think about the neckline of my clothes anymore, I can wear low cut tops or anything I want. I can change and shower at the gym again, I can go to the swimming pool, I don't have to stress that I have forgotten to put my boob on when I leave the house in the morning, and I don't have to be self concious of how I look when I see my own reflection in the mornings. I don't have to always keep tugging at my bra to make sure the boobs are at the same hight, and i don't have to wear sholderpads in my bra anymore to even out the size difference with my real boob and the plastic one.
Getting a new boob will be different from having my old boob, it will never be the same as it was, it will always have a 'fake' look and feel to it, but it will be much better than the alternative of just a big scar from the middle of my chest to the inside of my armpit.
Now that was the exciting part. The scary part is this: since I am rather skinny I don't have any extra fat on my tummy that they can use to 'build' a new breast. So they will use the expander method to make the new boob. What this means is, that I will have a balloon operated in under my chest muscle, with a little valve on the one side. Every so weeks I will have it filled up with water, to make the muscle stretch, and they keep doing this until the desired size is reached (usually after about 4 months). When the size is right, the balloon is removed, and a silicone implant is placed where the balloon used to be. After about another 4 months they will take some of the skin and make into a nipple, and a few months after that the colour around the nipple will be tattooed on, to match the other one. This procedure usually results in a round, high breast, so in order to even out the fake one and the 'normal' one, an implant is often also added to the normal breast.
Did anyone say painful?? Yes, it will be.
But at least I can go to Agent Provocateur and buy my bras rather than spending the same amount of money on a hidious masectomy bra!
Jeg får et nytt bryst. Jeg hopper elegant over sykehuskøen og går privat. Med sykepleierne på streik (streiker de fortsatt? Jeg har ikke sett nyheter på dagevis), skjer det ikke så mye på operasjonsgangene på Rigshospitalet. Og siden det å få et nytt bryst ikke blir regnet som en akutt sak for noen andre enn meg, har jeg kontaktet et privat sykehus, og prosessen er igang. Det er veldig skummelt og spennende på en gang. Å få et nytt bryst betyr at jeg kan sette et stort tykt punktum i min brystkrefthistorie, det betyr at jeg kan føle meg normal igjen, og at jeg kan ha på fine bh-er. De to masektomi bh-er jeg har brukt det siste 1½ skal brennes så snart det hele er overstått! Jeg behøver ikke å tenke på utskjæringen på klærne mine mer, jeg kan ha på utringede topper og hva ellers jeg vil. Jeg kan skifte og dusje på treningsenteret igjen, og jeg kan gå i bassenget, jeg behøver ikke å stresse over at jeg har glemt å ta puppen på når jeg drar hjemmefra om morgenen, og jeg trenger ikke å få dårlig selvbilde av å se meg selv i speilet om morgenen. Jeg behøver ikke altid å trekke i bh-en for å være sikker på at begge brystene sitter i samme høyde, og jeg trenger ikke å ha skulderputer i bh-en for å jevne ut størrelsesforskjellen mellom det ekte brystet og protesen. Det å få et nytt bryst vil være annerledes enn mitt gamle bryst, det vil aldri bli det samme som det var, det vil synes og føles uekte, men det vil bli mye bedre enn alternativet, som er å kun ha et arr fra forsiden av brystkassen til opp i armhulen.
Det var den spennende delen. Den skumle delen er dette: siden jeg er ganske spinkel har jeg ikke noe ekstra fett på magen som de kan bruke til å 'bygge' et nytt bryst med. Så de kommer til å bruke ekspansjonsmetoden for å lage brystet. Det betyr at jeg vil få en ballong operert inn under brystmuskelen, med en liten ventil på den ene siden. Hver n-te uke blir den fylt opp med vann, for å få muskelen til å strekke seg, og det fortsetter de med til ønsket størrelse er nådd (vanligvis etter 4 måneder). Når størrelsen er riktig, fjernes ballongen og et silikonimplantat blir lagt inn istedenfor. Etter 4 måneder mere tar de en del av huden og lager en brystvorte, og noen måneder etter det blir fargen rundt brystvorten tattovert på, sånn at den passer med den andre. Denne metoden resulterer vanligvis i et rundt, højt bryst, så for å kompensere de to brystene opererer man som regel et implantat inn i det andre brystet også.
Var det noen som sa smertefullt?? Ja det blir det!
Men så kan jeg ihvertfall gå i Agent Provocateur å kjøpe undertøy, istedenfor å bruke samme beløp penger på en forferdelig masektomi-bh!
It is very scary and exciting at the same time. Getting a new boob means putting a huge fat full stop in my breast cancer story, it means I can feel normal again, and that I can wear nice bras again. The two masectomy bras I have been using the last 1½ year are both getting burned as soon as it is over! I don't have to think about the neckline of my clothes anymore, I can wear low cut tops or anything I want. I can change and shower at the gym again, I can go to the swimming pool, I don't have to stress that I have forgotten to put my boob on when I leave the house in the morning, and I don't have to be self concious of how I look when I see my own reflection in the mornings. I don't have to always keep tugging at my bra to make sure the boobs are at the same hight, and i don't have to wear sholderpads in my bra anymore to even out the size difference with my real boob and the plastic one.
Getting a new boob will be different from having my old boob, it will never be the same as it was, it will always have a 'fake' look and feel to it, but it will be much better than the alternative of just a big scar from the middle of my chest to the inside of my armpit.
Now that was the exciting part. The scary part is this: since I am rather skinny I don't have any extra fat on my tummy that they can use to 'build' a new breast. So they will use the expander method to make the new boob. What this means is, that I will have a balloon operated in under my chest muscle, with a little valve on the one side. Every so weeks I will have it filled up with water, to make the muscle stretch, and they keep doing this until the desired size is reached (usually after about 4 months). When the size is right, the balloon is removed, and a silicone implant is placed where the balloon used to be. After about another 4 months they will take some of the skin and make into a nipple, and a few months after that the colour around the nipple will be tattooed on, to match the other one. This procedure usually results in a round, high breast, so in order to even out the fake one and the 'normal' one, an implant is often also added to the normal breast.
Did anyone say painful?? Yes, it will be.
But at least I can go to Agent Provocateur and buy my bras rather than spending the same amount of money on a hidious masectomy bra!
Jeg får et nytt bryst. Jeg hopper elegant over sykehuskøen og går privat. Med sykepleierne på streik (streiker de fortsatt? Jeg har ikke sett nyheter på dagevis), skjer det ikke så mye på operasjonsgangene på Rigshospitalet. Og siden det å få et nytt bryst ikke blir regnet som en akutt sak for noen andre enn meg, har jeg kontaktet et privat sykehus, og prosessen er igang. Det er veldig skummelt og spennende på en gang. Å få et nytt bryst betyr at jeg kan sette et stort tykt punktum i min brystkrefthistorie, det betyr at jeg kan føle meg normal igjen, og at jeg kan ha på fine bh-er. De to masektomi bh-er jeg har brukt det siste 1½ skal brennes så snart det hele er overstått! Jeg behøver ikke å tenke på utskjæringen på klærne mine mer, jeg kan ha på utringede topper og hva ellers jeg vil. Jeg kan skifte og dusje på treningsenteret igjen, og jeg kan gå i bassenget, jeg behøver ikke å stresse over at jeg har glemt å ta puppen på når jeg drar hjemmefra om morgenen, og jeg trenger ikke å få dårlig selvbilde av å se meg selv i speilet om morgenen. Jeg behøver ikke altid å trekke i bh-en for å være sikker på at begge brystene sitter i samme høyde, og jeg trenger ikke å ha skulderputer i bh-en for å jevne ut størrelsesforskjellen mellom det ekte brystet og protesen. Det å få et nytt bryst vil være annerledes enn mitt gamle bryst, det vil aldri bli det samme som det var, det vil synes og føles uekte, men det vil bli mye bedre enn alternativet, som er å kun ha et arr fra forsiden av brystkassen til opp i armhulen.
Det var den spennende delen. Den skumle delen er dette: siden jeg er ganske spinkel har jeg ikke noe ekstra fett på magen som de kan bruke til å 'bygge' et nytt bryst med. Så de kommer til å bruke ekspansjonsmetoden for å lage brystet. Det betyr at jeg vil få en ballong operert inn under brystmuskelen, med en liten ventil på den ene siden. Hver n-te uke blir den fylt opp med vann, for å få muskelen til å strekke seg, og det fortsetter de med til ønsket størrelse er nådd (vanligvis etter 4 måneder). Når størrelsen er riktig, fjernes ballongen og et silikonimplantat blir lagt inn istedenfor. Etter 4 måneder mere tar de en del av huden og lager en brystvorte, og noen måneder etter det blir fargen rundt brystvorten tattovert på, sånn at den passer med den andre. Denne metoden resulterer vanligvis i et rundt, højt bryst, så for å kompensere de to brystene opererer man som regel et implantat inn i det andre brystet også.
Var det noen som sa smertefullt?? Ja det blir det!
Men så kan jeg ihvertfall gå i Agent Provocateur å kjøpe undertøy, istedenfor å bruke samme beløp penger på en forferdelig masektomi-bh!
Sunday, April 27, 2008
I'll try again / Jeg prøver igjen
Bruce said yesterday that he thought his gmail was broken, because he used to get updates per mail everytime I updated my blog, but hadn't received any updates in a long while.
Well, I take hints! And it is sad but true; I haven't updated my blog in almost a year...
Not because nothing has happened in the last year, but just because I am useless at commitments such as this. And it is strange, because I do really enjoy writing here. I am not brilliant at it, I am not expeting a Nobel price anyday soon, but I am not hopless either. Some of my comments are quite funny, I think. So why is it, that I can't keep up this very simple habit of blogging? Well if you have an answer for that please let me know! Is it the same thing that keeps me from running regularly? Or keeping in touch with old friends? I am utterly usless at all those things, and I have no idea why...
Which sort of brings me to my next point for today: I have read a lot of BL's lately. Bucket lists, from the movie Bucket List (...really??!) starring Jack Nicholson and Morgan Freeman. I haven't actually seen the movie myself, but I will. Anyway, I read the list of a friend of mine, and it is fantastic! That is such a commitment, and I want to make one. So next time I post, and I promise it won't be a year from now, I will have my own BL ready. Ush, quite nerve wrecking really.
Bruce sa igår at han trodde gmail-en hans var ødelagt, fordi han pleide å få oppdateringer på mail hver gang jeg skrev her på bloggen, men det hadde han ikke fått på kjempelenge.
Ja, jeg tar hintet! Og det er leit men sant; jeg har ikke oppdatert bloggen på nesten et helt år...
Ikke fordi det ikke har skjedd noe det siste året, men simpelthen fordi jeg er håpløs men sånne forpliktelser. Og det er rart, fordi jeg synes virkelig det er gøy å skrive her. Jeg er ikke fantastisk til det, jeg regner ikke med å få noen Nobelspris for det, men jeg er ikke helt talentløs heller. Noen av kommentarene mine er ganske morsomme, synes jeg. Så hvorfor er det at jeg ikke kan holde på denne vanen med å skrive her inne? Har du svaret, så vil jeg gjerne høre det! Er det det samme som gjør at jeg ikke løper regelmessig? Eller at jeg ikke holder kontakten med gamle venner? Jeg er totalt håpløs til alle de ting, og jeg aner ikke hvorfor...
Og det bringer meg videre til mit neste punkt for idag: Jeg har lest en masse BL'er på det siste. Bucket lists, fra filmen Bucket List (...virkelig??!) med Jack Nicholson og Morgan Freeman. Jeg har ikke sett filmen selv enda, men det skal jeg. Iallefall, jeg leste en venns liste, og den er fantastisk! Det er virkelig en forpliktelse, og jeg skal skrive en. Så neste gang jeg blogger, og jeg lover å ikke vente et helt år, vil jeg ha min liste klar. Uff, det er faktisk ganske skummelt.
Well, I take hints! And it is sad but true; I haven't updated my blog in almost a year...
Not because nothing has happened in the last year, but just because I am useless at commitments such as this. And it is strange, because I do really enjoy writing here. I am not brilliant at it, I am not expeting a Nobel price anyday soon, but I am not hopless either. Some of my comments are quite funny, I think. So why is it, that I can't keep up this very simple habit of blogging? Well if you have an answer for that please let me know! Is it the same thing that keeps me from running regularly? Or keeping in touch with old friends? I am utterly usless at all those things, and I have no idea why...
Which sort of brings me to my next point for today: I have read a lot of BL's lately. Bucket lists, from the movie Bucket List (...really??!) starring Jack Nicholson and Morgan Freeman. I haven't actually seen the movie myself, but I will. Anyway, I read the list of a friend of mine, and it is fantastic! That is such a commitment, and I want to make one. So next time I post, and I promise it won't be a year from now, I will have my own BL ready. Ush, quite nerve wrecking really.
Bruce sa igår at han trodde gmail-en hans var ødelagt, fordi han pleide å få oppdateringer på mail hver gang jeg skrev her på bloggen, men det hadde han ikke fått på kjempelenge.
Ja, jeg tar hintet! Og det er leit men sant; jeg har ikke oppdatert bloggen på nesten et helt år...
Ikke fordi det ikke har skjedd noe det siste året, men simpelthen fordi jeg er håpløs men sånne forpliktelser. Og det er rart, fordi jeg synes virkelig det er gøy å skrive her. Jeg er ikke fantastisk til det, jeg regner ikke med å få noen Nobelspris for det, men jeg er ikke helt talentløs heller. Noen av kommentarene mine er ganske morsomme, synes jeg. Så hvorfor er det at jeg ikke kan holde på denne vanen med å skrive her inne? Har du svaret, så vil jeg gjerne høre det! Er det det samme som gjør at jeg ikke løper regelmessig? Eller at jeg ikke holder kontakten med gamle venner? Jeg er totalt håpløs til alle de ting, og jeg aner ikke hvorfor...
Og det bringer meg videre til mit neste punkt for idag: Jeg har lest en masse BL'er på det siste. Bucket lists, fra filmen Bucket List (...virkelig??!) med Jack Nicholson og Morgan Freeman. Jeg har ikke sett filmen selv enda, men det skal jeg. Iallefall, jeg leste en venns liste, og den er fantastisk! Det er virkelig en forpliktelse, og jeg skal skrive en. Så neste gang jeg blogger, og jeg lover å ikke vente et helt år, vil jeg ha min liste klar. Uff, det er faktisk ganske skummelt.
Wednesday, July 18, 2007
Norway / Norge
I am going home to Norway on Saturday, and I am really looking forward to it. Will be super nice to see everyone, and especially my grandmother. Bruce is staying home with the kittens. I wish he was coming with, but the 'pooches' are too small to be left somewhere, and we couldn't find anyone to look after them.
Other updates: chemo is over and done with! Thank goodness! The euphoria of actually being finished didn't kick in until a week and a half after though. I was feeling too crappy to enjoy it, and having had cancer seemed very unfair again for a few days. But back on track now, and working full time again. It is nice to be back to normal, but at the same time very strange, for normal now isn't what normal used to be...
Jeg reiser hjem til Norge på lørdag, og jeg gleder meg. Det blir supert å se alle sammen, og spesielt 'ho mor'. Bruce blir hjemme sammen med kattungene. Jeg skulle ønske han skulle være med, men 'hvalpene' er for små til å bli etterlatt et eller annet sted, og vi fant ikke noen som kunne passe dem.
Andre oppdateringer: cellegiften er overstått! Gudskelov! Men lykkerusen over å være ferdig satte ikke inn før etter halvannen uke. Jeg var alt for dårlig til å nyte det, og det å ha kreft syntes å være veldig urettferdig igjen i et par dager. Men nå er jeg tilbake på rett spor, og jobber full tid igjen. Det er godt å være tilbake til normalen, men samtidig veldig rart for det som er normalt nå er ikke hva som brukte å være normalt tidligere...
Other updates: chemo is over and done with! Thank goodness! The euphoria of actually being finished didn't kick in until a week and a half after though. I was feeling too crappy to enjoy it, and having had cancer seemed very unfair again for a few days. But back on track now, and working full time again. It is nice to be back to normal, but at the same time very strange, for normal now isn't what normal used to be...
Jeg reiser hjem til Norge på lørdag, og jeg gleder meg. Det blir supert å se alle sammen, og spesielt 'ho mor'. Bruce blir hjemme sammen med kattungene. Jeg skulle ønske han skulle være med, men 'hvalpene' er for små til å bli etterlatt et eller annet sted, og vi fant ikke noen som kunne passe dem.
Andre oppdateringer: cellegiften er overstått! Gudskelov! Men lykkerusen over å være ferdig satte ikke inn før etter halvannen uke. Jeg var alt for dårlig til å nyte det, og det å ha kreft syntes å være veldig urettferdig igjen i et par dager. Men nå er jeg tilbake på rett spor, og jobber full tid igjen. Det er godt å være tilbake til normalen, men samtidig veldig rart for det som er normalt nå er ikke hva som brukte å være normalt tidligere...
Saturday, April 14, 2007
Halfway / halvveis
3rd chemo on Wednesday, and that means I am halfway. What a relief! It has definitely been an experience, one I wish I had been without, but an experience non the less. And I must say it hasn't been a totally negative journey, because I have learned a lot about myself and the people and the world around me. It is all about dealing with whatever life throws at you the best you can, and learn from all of your experiences, and come out the other side a better person!
3. cellegift på onsdag, og det betyr at jeg er halvveis. Hvilken lettelse! Det har definitivt vært en opplevelse, en jeg godt kunne vært uten, men en opplevelse alikevel. Og jeg må innrømme at det har ikke bare vært en negativ reise, for jeg har lært utrolig mye om meg selv, om menneskene og verden rundt meg. Det handler om å håndtere det som verden kaster mot deg så godt som du kan, og lære fra alle opplevelsene, og ende opp som en bedre person så snart alt er overstått.
Thursday, March 29, 2007
The Jackal / Sjakalen
I have developed multiple personalities over the last few months. My 'natural' self has taken the back seat to a few others for a while. Sigourney Weaver is usually only out at home, at least for now. Paris Hilton has become very shy, and hasn't really been out yet at all, while Erica Badou is the one that is most frequently seen at the moment.
Variety is the spice of life, right?
Jeg har utviklet flere forskjellige personligheter i løpet av de siste måneder. Mitt 'naturlige' jeg sitter i bakgrunnen av at par andre for en stund. Sigourney Weaver er vanligvis bare ute når jeg er hjemme, iallefall for nå. Paris Hilton har blitt veldig sjenert, og har ikke vært ute i det hele tatt, mens Erica Badou er den som er mest sett i øyeblikket.
Forandring fryder, ikke sant?
Wednesday, January 10, 2007
Saving the world / Å redde verden
I have decided not to start saving the world just yet. Ever since I was told I have breats cancer I have been waiting for this huge enlightenment of how I could change the world, or change me, to the better, and find my purpose in life, and how I can make a difference. For the last month I have been waiting, and stressing, 'cos surely there is a purpose behind all of this?
Well, today I came to the conclusion (after discussing the issue with Bruce), that maybe I should just focus on getting better for now, and wait with saving the world until I am well. For there is no rush, really. The world is still standing and will probably do so for another six months or a year or so.
So, if anyone asks... I will, hopefully, start using my newly acquired superpowers soon.
Jeg har bestemt meg for å ikke redde verden riktig enda. Helt siden jeg fikk diagnosen brystkreft har jeg ventet på en åpenbaring om hvordan jeg kan redde verden, eller meg selv, gjøre alt bedre, og finne min mening med livet, og hvordan jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har ventet og ventet den siste måneden, og stresset, fordi det er jo nødt til å være en høyere mening med alt dette?
Vel, i dag kom jeg til den konklusjon (etter å ha diskutert det med Bruce), at kanskje skulle jeg bare fokusere på å bli frisk akkurat nå, og vente med å redde verden til jeg er frisk igjen. For det haster jo egentlig ikke. Verden står stadig, og vil sannsynligvis fortsette med det i seks måneder eller et år til.
Så hvis noen spør... Jeg begynner, forhåpentligvis, å bruke mine nye superkrefter snart.
Well, today I came to the conclusion (after discussing the issue with Bruce), that maybe I should just focus on getting better for now, and wait with saving the world until I am well. For there is no rush, really. The world is still standing and will probably do so for another six months or a year or so.
So, if anyone asks... I will, hopefully, start using my newly acquired superpowers soon.
Jeg har bestemt meg for å ikke redde verden riktig enda. Helt siden jeg fikk diagnosen brystkreft har jeg ventet på en åpenbaring om hvordan jeg kan redde verden, eller meg selv, gjøre alt bedre, og finne min mening med livet, og hvordan jeg kan gjøre en forskjell. Jeg har ventet og ventet den siste måneden, og stresset, fordi det er jo nødt til å være en høyere mening med alt dette?
Vel, i dag kom jeg til den konklusjon (etter å ha diskutert det med Bruce), at kanskje skulle jeg bare fokusere på å bli frisk akkurat nå, og vente med å redde verden til jeg er frisk igjen. For det haster jo egentlig ikke. Verden står stadig, og vil sannsynligvis fortsette med det i seks måneder eller et år til.
Så hvis noen spør... Jeg begynner, forhåpentligvis, å bruke mine nye superkrefter snart.
Wednesday, January 03, 2007
Breast cancer / Brystkreft
Yesterday was three weeks since I was told I have breast cancer and tomorrow is two weeks since I had my breast removed. It is quite mind blowing when you think about it. The waiting is the most difficult though. Waiting for the operation, waiting for the results, waiting to start chemo, waiting to end chemo, waiting to get my life back.
But I am lucky. I have people around me that looks after me, from all over the world. I always have someone to turn to when I need it, and that helps a lot. Often it isn't much anyone can do, but just to have someone that listens and tells me that everything will be okay, makes the tough days so much easier to get through.
I går var det tre uker siden jeg fikk beskjed om at jeg har brystkreft, og i morgen er det to uker siden jeg fik brystet fjernet. Det er ganske utrolig når du tenker på det. Men ventingen er det værste. Å vente på operasjonen, å vente på resultatene, å vente på å starte med cellegift, å vente på å bli ferdig med cellegift, å vente på å få livet tilbake.
Men jeg er heldig. Jeg har mennesker rundt meg som passer på meg, fra hele verden. Jeg har alltid noen jeg kan henvende meg til når jeg trenger det, og det hjelper virkelig. Ofte er det ikke så mye noen kan gjøre, men bare det å ha noen som lytter og sier at alt vil bli bra gjør at de tunge dagene blir så mye lettere å komme igjennom.
But I am lucky. I have people around me that looks after me, from all over the world. I always have someone to turn to when I need it, and that helps a lot. Often it isn't much anyone can do, but just to have someone that listens and tells me that everything will be okay, makes the tough days so much easier to get through.
I går var det tre uker siden jeg fikk beskjed om at jeg har brystkreft, og i morgen er det to uker siden jeg fik brystet fjernet. Det er ganske utrolig når du tenker på det. Men ventingen er det værste. Å vente på operasjonen, å vente på resultatene, å vente på å starte med cellegift, å vente på å bli ferdig med cellegift, å vente på å få livet tilbake.
Men jeg er heldig. Jeg har mennesker rundt meg som passer på meg, fra hele verden. Jeg har alltid noen jeg kan henvende meg til når jeg trenger det, og det hjelper virkelig. Ofte er det ikke så mye noen kan gjøre, men bare det å ha noen som lytter og sier at alt vil bli bra gjør at de tunge dagene blir så mye lettere å komme igjennom.
Thursday, October 19, 2006
Homesick / Hjemlengsel
I was watching TV this afternoon and saw an ad for fiskegrateng, set in Nothern-Norway in the middle of winter, with snow and darkness and I got homesick! I am going home for christmas and it can't happen quickly enough. And I know time will fly since we are going to SA for a month and then christmas is only another month away. I don't get homesick often, but today I did. And as an illustration of this Norwegian/South-African mix I have added a picture we took back home last summer. A little piece of Africa in Northern-Norway.
Jeg så på TV i ettermiddag, og så en reklame for fiskegrateng, filmet i Nord-Norge, midt på vinteren med snø og mørke, og jeg fikk hjemlengsel! Jeg skal hjem til jul, og tiden kan ikke gå fort nok. Og jeg vet at tiden kommer til å fly avsted siden vi skal til SA i en måned, og da er jul kun en måned borte. Jeg får ikke hjemlengsel ofte, men det gjorde jeg idag. Og som en illustrasjon på denne Norsk/Sør-Afrikanske miks har jeg lagt ved et bilde vi tok hjemme i fjor sommer. En liten bit av Afrika i Nord-Norge
Wednesday, October 11, 2006
Shoes / Sko
I am crazy about shoes. There is no other way to put it. After my birthday last week (or rather; on my birthday last week) I went into town and bought a very expencive pair of shoes. Much more expencive than I normally buy. They look weird. Which is good. I like weird shoes!
Jeg er gal etter sko. Det er ikke noen annen måte å forklare det på. Etter bursdagen min i forrige uke (eller heller; på bursdagen min i forrige uke) dro jeg i byen og kjøpte et par veldig dyre sko. Mye dyrere enn jeg normalt kjøper. De ser rar ut. Som er en god ting. Jeg liker rare sko!
Tuesday, September 26, 2006
Nina Simone
Do you ever listen to Nina Simone? She is fantastic! Or rather, was fantastic. That is music with both a heart and a soul. I love it when you listen to music and all of a sudden you stop listening with your ears and start listening with that area around your solar plexus, where I like to believe that the soul is located. I don't do that with many of the bands or artists I listen to, but with Nina Simone I do.
I walked home from work today. Took me 45 minutes including a stop at Irma.
Lytter du noensinne til Nina Simone? Hun er fantastisk! Eller, var fantastisk. Det er musikk med både hjerte og sjel. Det er fantastisk når du lytter til musikk, og plutselig slutter du å lytte med ørene og begynner å lytte med området omkring solar plexus, hvor jeg liker å tro at sjelen bor. Jeg gjør ikke det med mange av bandene eller artistene jeg lytter til, men jeg gjør det med Nina Simone.
Jeg gikk hjem fra jobb idag. Det tok meg 45 minutter inkludert et stopp i Irma.
Birds flying high you know how I feel Sun in the sky you know how I feel Reeds driftin on by you know how I feel (refrain:) Its a new dawn Its a new day Its a new life For me And Im feeling good Fish in the sea you know how I feel River running free you know how I feel Blossom in the tree you know how I feel (refrain) Dragonfly out in the sun you know what I mean, dont you know Butterflies all havin fun you know what I mean Sleep in peace when day is done Thats what I mean And this old world is a new world And a bold world For me Stars when you shine you know how I feel Scent of the pine you know how I feel Oh freedom is mine And I know how I feel
I walked home from work today. Took me 45 minutes including a stop at Irma.
Lytter du noensinne til Nina Simone? Hun er fantastisk! Eller, var fantastisk. Det er musikk med både hjerte og sjel. Det er fantastisk når du lytter til musikk, og plutselig slutter du å lytte med ørene og begynner å lytte med området omkring solar plexus, hvor jeg liker å tro at sjelen bor. Jeg gjør ikke det med mange av bandene eller artistene jeg lytter til, men jeg gjør det med Nina Simone.
Jeg gikk hjem fra jobb idag. Det tok meg 45 minutter inkludert et stopp i Irma.
Birds flying high you know how I feel Sun in the sky you know how I feel Reeds driftin on by you know how I feel (refrain:) Its a new dawn Its a new day Its a new life For me And Im feeling good Fish in the sea you know how I feel River running free you know how I feel Blossom in the tree you know how I feel (refrain) Dragonfly out in the sun you know what I mean, dont you know Butterflies all havin fun you know what I mean Sleep in peace when day is done Thats what I mean And this old world is a new world And a bold world For me Stars when you shine you know how I feel Scent of the pine you know how I feel Oh freedom is mine And I know how I feel
Tuesday, September 19, 2006
Life changing decisions / Avgjørelser som endrer livet totalt
Sometimes in life you come to a point where you have to make a life changing decision. It is a very scary, fun, numbing, exhilarating and extatic feeling. All at the same time. One moment you are going: 'Cool!' The next you are thinking: 'What the hell am I doing??'
It will all work out to the better, even though it feels too much of a chaos right now.
Av og til i livet kommer man til et punkt hvor man må ta en avgjørelse som kommer til å endre livet totalt. Det er en veldig skremmende, morsom, nummende, spennende og ekstatisk følelse. Det hele samtidig. Det ene øyeblikk tenker du: 'Stilig!' Det neste tenker du: 'Hva i all verden driver jeg med??'
Alt ordner seg til slutt, selv om det føles litt kaotisk akkurat nå.
It will all work out to the better, even though it feels too much of a chaos right now.
Av og til i livet kommer man til et punkt hvor man må ta en avgjørelse som kommer til å endre livet totalt. Det er en veldig skremmende, morsom, nummende, spennende og ekstatisk følelse. Det hele samtidig. Det ene øyeblikk tenker du: 'Stilig!' Det neste tenker du: 'Hva i all verden driver jeg med??'
Alt ordner seg til slutt, selv om det føles litt kaotisk akkurat nå.
Subscribe to:
Posts (Atom)
